Ja vel, så det var hvitvinsfylla som skulle vekke en sovende bloggentilhøyreformegekspedisjonsmann til live igjen? Er jeg skuffet over meg selv? Ja, det er jeg. Unnfallenhet er vel ett ord man kan bruke. Pyse, kjerring, sosekopp og svekling andre, vel så passende. Men det er ikke enkelt. Det å reise ut i det ukjente, dag etter dag, det er tærer på mangt. Hvor mange ganger var egentlig Aldrin og Armstrong på månen? Tenzing og Hillary?

I dag havnet jeg på en underlig blogg. Engelsk. Jeg måtte bla litt opp og ned før jeg tok konseptet (jeg er for så vidt ikke sikker på om jeg har rett). For hva skulle egentlig denne bloggen handle om? Den heter Evryman, (men sjekk ut adressen her må det være et eller annet overjordisk som foregår?) og var ganske så forvirrende. Den hadde to følgere, noe som betyr at dette er snakk om en blogg som er dobbelt så populær og bra som min. Litt i mindreverdighetskompleksitetens navn måtte jeg også etter hvert innrømme at konseptuelt sett så var dette en blogg som var innenfor min sfære. Den kunne nesten se ut til å handle litt om ingenting og alt på en og samme tid? Hva er dette?

Bloggeren er ”angel of”, født i 1955 og (etter de opplysningen jeg finner) åtte år i 1963. Første (ovenfra da jeg var der) innlegg handler om Dover, andre om Westminster, tredje om Kensington og Chelsea, Walsend, London fields osv. Øverst så står det at dette er en anonym dagbok. Mystisk.

Det jeg tror gir oss konseptet er en av lenkene oppe til høyre: Sylvia Plath. Eller? Er dette en blogg inspirert av henne? Om jeg ikke husker feil, så er hun en av de som drev på med strøm-av-bevisthet-skriving – hvor man mer eller mindre skriver det man kommer på når man kommer på det, uten alt for mange hemninger og beskrankninger. Det kan helt sikkert bli bra, men også relativt rart. Har vi her møtt på en blogger som gjør nettopp dette? Eventuelt så må jeg nesten bare bukke og bøye meg i støvet. Det er rart og tøft på samme tid det gitt! (Etter en røykepause og konsultering med en litteraturviter, så har jeg funnet ut at dette er feil. Plath puttet hodet sitt i en ovn og døde. Hun skrev dikt og var relativt deprimert. Siden jeg har strenge regler for bloggentilhøyreformeg, så kan jeg ikke gå tilbake og sjekke angel of's blogg på nytt. Synd. Dette analyseforsøket er dermed feil.)

Roter man rundt på denne bloggen, så ser man at ”underlig” blir et ganske så tafatt ord. Prøv f.eks lenken oppe til høyre som heter ”Berlin Kreuzberg” – hva faen er dette for noe? Alt er på en måte bruddstykker. Tid, tekst, sted, språk, bilder – de henger ikke helt på greip. Vi er på internettet, det vet vi, men har vi kommet til en halvetasje i internettet? Er dette femtende etasje i Dolfin hotel, eller et sted i hodet til John Malkovich?

En underlig blogg. Om den er et sted man bør besøke eller ikke, det er jeg usikker på. En snartur kan vel ikke skade?

Har jeg her møtt mitt overmenneske i underlig bloggskriving?

19: POTETER!

Mulig dette er siste krampetrekning for tilhøyrebloggingen min. Men what the heck: som en gammel, avdanket, svaksynt eventyrer med kulemage måtte jeg forsøke en gang til. Har jeg det fortsatt i meg? Har jeg vært ute for lenge med skade? Har jeg blitt for gammel? Har jeg mistet grepet? Impotent? Føkk også, å dø på ekspedisjon må vel være tøffere en bare å eksistere?

Nåvel, bloggverden er uforandret, det kan ingen si meg imot: rart har det alltid vært, rart er det fortsatt - og slik vil det nok også forbli til evig tid. Noen tematisk normalisering tror jeg neppe man kan vente seg med det første, tvert imot. Ekstremblogging av denne typen vil nok ha sine velmaktsdager fortsatt en tid fremover.

Denne gangen havnet jeg som overskriften allerede har røpet, på en potetblogg. Vri nå hjernen og forsøk å finn ut av hvordan du finner lenken til bloggen.

Mulig jeg har vansker for å finne den plassen i hjernebarken min som inneholder forklaringen på hvorfor jeg bruker tiden min på blogging - for denne bloggeren må det nesten være en umulighet. Poteter! En hel blogg viet til poteter! Greit nok at vi nordboere reddet oss gjennom en og annen vinter i hine hårde dager på poteten, men en egen potetetblogg? Til bloggerens forsvar, så er det i alle fall gjort et forsøk på å forklare hvorfor poteten vies denne oppmerksomheten:

* Taters are inexpensive
* You can make a million things with taters
* Vitamin C, Potassium, Iron, B vitamins, and fiber
* Taters remind me of home
* Naturally fat free and cholesterol free!

Her snakker vi faktisk om en person som assosierer poteter med hjemme og som i tillegg blir glad av poteter! Poteten ser også ut til å ha fått et kjælenavn: "taters". Mulig det er en vanlig benevnelse på poteter, men jeg kjente ikke til den fra før av. Bloggens navn er "Happy Taters" - lykkelige poteter.

Uansett: Jeg må innrømme at det var noe praktisk over en slik blogg. Den hadde faktisk endel oppskrifter, og det har man jo bruk for nå og da. Oppskriftene var så langt jeg kunne se dedikert til poteten (det som var ved siden av poteten virket i alle fall for bloggeren å være sekundært). Der får man oppskriften på hvordan man koker potet (på normal måte), hva som er den raskeste måten å koke potet, hvordan man baker potet, hvordan man lager potetstappe mm. Listen så ut til å gå et stykke. Usikker på om jeg er sugen på å teste melk-og-potetsuppen? Potet, smør, salt, pepper og evaporert melk! Men hvem vet, jeg har både potet og melk (dog ikke av helt riktig type) i huset, så hvorfor ikke? En anonym (ikke meg) hadde kommentert potet-og-melk-oppskriften og mente den var "great". Ikke dårlig.

Bloggeren hadde av en eller annen grunn valgt å være anonym. Mulig det var av hensyn til familien eller egen karriere eller noe slikt: "Vi hadde tenkt å forfremme deg til økonomidirektør, men så googlet vi deg...". Jeg vet derfor ingenting om hvem denne personen er. For alt jeg vet så er det naboen. Jeg vet heller ingenting om dette er en aktiv blogg eller ikke. Dato og tid for når det var publisert, kunne jeg heller ikke se noe sted. Noe sier meg at aktiviteten eventuelt tar seg opp om høsten? Rundt potetferien?

18, en tur til Brussels

Denne gangen havnet jeg hos Andreea Ciortea og hennes fotoblogg Photos from Brussels. Bloggeren er etter alt jeg kan skjønne fra Brussel i Belgia. Hun skriver hovedsaklig på fransk. Etter hva jeg kan se, er bloggen dedikert til bilder fra Brussel og høgget i rundt. Hun hadde bare to postinger i 2008, så hun er ikke akkurat hyperfrekvent i sin blogging, men dedikasjonen til et såpass smalt tema som bilder fra kun én by, er vel en grei nok unnskyldning for dette.

Bloggen til Andreea kunne nesten se ut til å fungere som et svar på en ting jeg har lurt på lenge mens jeg har vært på mine høyreturer: Hva er det som avgjør hvilken blogg jeg møter på? Jeg har lenge tenkt at det sikkert var den bloggen som var oppdatert like før jeg trykket «neste blogg» som var den jeg havnet på. Jeg har vel forsåvidt hatt en mistanke om at den hypotesen stod for fall en tid, men uten å få falsifisert den en gang for alle. Denne turen så ut til å gjøre nettopp det. Andreea oppdaterte sin blogg (etter det jeg kan se) sist i august 2008, med et bilde av et blomsterteppe på Grand Place. Jeg har lagt det ved slik at du kan se på det. Dette kan vel ikke fortolkes anderledes enn at bloggene jeg møter på plukkes ut helt tilfeldig? Men så viser det seg at Andreeas andre blogg (som jeg skriver mer om siden) er oppdatert 3. januar, så da er jeg like forvirret. Havner jeg på en av bloggene til en eller ei som akkurat har oppdatert en av bloggene sine? Jeg har ikke peiling.

Hva Andreea interesserer seg for utover det å fotografere litt her og der i Brussel, er ikke helt enkelt å få tak i. Hun ser ut til å være interessert i ost (bilde fra hennes ostetur er vedlagt), og det kan virke som om at hun liker å høre på Avril Lavigne. Ikke særere enn at det er virker helt normalt.

Men noe mystisk er det ved bloggen hennes likevel. Jeg ser av profilen hennes at hun også har en annen fotoblogg, også den om Brussel, som heter Brussel Photos. Her har hun lagt inn ett bilde i 2009, som forsåvidt også er å finne i den andre bloggen hun har, og som egentlig er tatt engang i 2007. Dette synes jeg er litt mystisk. Har hun tenkt å gå bort i fra bloggen Photos from Brussels og over til Brussel Photos? Og hva er så grunnen til det? Og hvorfor benytter hun det samme bildet to ganger? Ok, det er et ganske tøft bilde fra Oostende, hvor tidevannet gjør at du får se noen snåle trestubber (eller hva det kan være) som stikker opp fra sanden. Men hvorfor hun trenger en helt ny blogg for å legge ut disse bildene sine, det skjønner jeg ikke. Oostende er nå i alle fall ikke i nærheten av Brussel. Byen ligger ved havet i nærheten av Brugge (jepp, jeg fusket her). Om jeg skulle ha valgt et første bilde til min nye blogg om Brussel, så hadde jeg ikke valgt et bilde fra Oostende, det er helt sikkert. Holder hun på med en slags kurér- eller agentvirksomhet? Eller det som enda verre er?

Ok, jeg må innrømme at bloggstarten på 2009 ble litt vel paranoid for min del. Andreea er vel en uskyldig fotograf som liker å blogge om det samme temaet flere steder. En ting er sikkert, url'en på den nye bloggen hennes er bedre enn den første. Mulig forklaringen ligger i det.

Vel, dette var årets første blogginnlegg. Holder dette konseptet ut 2009, eller bør jeg finne på noe annet å bruke tiden til? Vel, det vil tiden vise.

På tampen av året

Vi er nå kommet til romjulen og nyttår nærmer seg. Det er med andre ord tiden for oppsummering, refleksjon og ettertanke - tiden for lister og kåringer av hva som har vært bra og dårlig med året som gikk. Jeg kan ikke være dårligere. Egentlig burde jeg vel ha kjørt en konkurranse hvor leserne mine var involvert i dette, men siden leserskaren kan telles på en to-tre fingrer, så blir vel responsen heller laber.

Jeg lager derfor oversikten selv. Den blir relativt kort. Jeg har fundert (i et helt minutt) og kommet frem til at jeg skal dele ut tre priser i år. Den første er vel den naturligste, men ikke nødvendigvis enkleste, av dem alle: "Årets beste blogg". Dette er ingen liten pris. Jeg vil her plukke ut hvilken en av de bloggene jeg har besøkt som jeg likte best. Det er flere gode kandidater til denne prisen.

Jeg hadde først tenkt å dele ut en diametralpris til denne, "årets dårligste blogg", men besinnet meg i siste øyeblikk. Jeg må forsøke å være fokusert på at dette ikke er et forum for å henge ut andre medbloggere. Jeg er tross alt ikke en sleivete anmelder som deler ut terningkast. Jeg har derfor bestemt meg for å dele ut prisen "årets underligste blogg". Og det at en blogg er underlig, er mer en hedersbetegnelse enn en uthenging - bare så det er sagt. Så til den siste prisen. Og her tar jeg meg retten til å være både litt selvhøytidelig og selvopptatt. Den siste prisen er "Mitt viktigste blogginnlegg i 2008". En artig pris egentlig, hvor jeg gir meg selv en bloggpris for å ha skrevet godt/interessant om en annen bloggers blogg. Blogg-om-blogg-prisen med andre ord. En slik pris hører hjemme i en blogg som dette, mener nå jeg. Jepp, vinneren vil i alle fall bli meg.

Årets beste blogg
Prisen for årets beste blogg går til Coles garden. Bloggen ble omtalt i mitt bloggomblogginnlegg 11: I hymens lenker . Dette var en av de bloggene som gjorde det verdt å blogge om andre blogger i 2008. Den hadde etter det jeg kan se alt en blogg til høyre bør ha. Den hadde mange blogginnlegg, mange bilder, et sært tema - og bloggeren blogget i fult alvor. Dette var ikke noe kødd, dette var the real McCoy (hvem nå hun/han er?) Om du følger den magiske, mystiske trykke-setningen, så kan du lese om den på ny, og ikke minst besøke Cole og de andre hos Coles garden. Kanskje har de ett eller annet jule-konsept-bryllup gående? Har de bilder av deilige sjokoladefontener eller ikke? Kjører de kanskje også julebord? Får vi høre mer om hvordan det gikk med Brant og Ashley etter at de ble gift? Vi får bare huske på at Coles garden er stedet hvor "special events bloom" - et sted å være når man ringer det nye året inn kanskje?


Årets underligste blogg
"Årets beste blogg" var egentlig grei skuring, spør du meg. Ingen tvil om at Coles garden fortjente prisen. Når det gjelder denne prisen, "årets underligste blogg", så ble det litt verre. Alle, også Coles, er vel egentlig gode kandidater til denne prisen? Jeg tenkte derfor at jeg skulle dele denne prisen mellom to blogger, to underlige blogger. Prisen for årets underligste blogg(er) går derfor til Grap Theory og Nougami Detective Office. De er omtalt i mine innlegg: Den tiende turen: Graph Theory and Fun Stuff! og
14: Nougami Detective Office. Begge var vel på sett og vis også kandidater til "årets blogg", men bikket såpass over til den sære siden at de passet best i denne kategorien.

Graph Theory fortjener denne æresbevisningen ene å alene for å vise at bloggverdnen også kan være en seriøs verden, en verden for intellektet, for refleksjonen og matematikken. Shiva Kintali viste oss på eminent vis at grafteori kan være morsomt. Lærerikt kan det også være. Jeg fikk i alle fall følelsen av at jeg var inne på en løsning på en av de komplekse problemstillingen Shiva Kintali presenterte på siden sin. Jeg må innrømme at jeg måtte sniktitte på bloggen til Shiva Kintali som en del av forberedelsene til denne prisen. Der var det ikke mye jul for å si det slik. Men sidene hans er fortsatt verd et besøk. Her få man blant annet kjennskap til Shiva Kintalis favoritt mattefilmer (med utdrag fra dialogen)! Shiva tar også for seg den kjent matematiske problemstillingen fra filmen Good Will Hunting. Shiva Kintali beskriver denne problemstillingen som elementær (den handler om 1-trær), så da vet vi det.

Nougami Detective Office mangler vel mye av den intellektuelle kapasiteten Shivas blogg innehar, men den har likevel mye av det nerdete, bloggerske, og ja, nettopp, underlige over seg. En blogg om et detektivkontor i SecondLife? Hva byr du meg? Vel, helten vår fra Nougami detektivkontor ser ut til å kjøpt seg nytt stereoanlegg og skaffet seg dame - i SecondLife - siden sist vi besøkte han. Ting skjer også i andre livssfærer ser det altså ut til. Dette er ikke den mest omfattende bloggen jeg har være på besøk hos i 2008, men det er noe ved dette å lage en blogg om noe som finnes i et "spill" som er veldig fascinerende, og som gjør den til en verdig bivinner i denne kategorien.

Mitt viktigste blogginnlegg i 2008
Den tredje og siste prisen er da altså "Mitt viktigste blogginnlegg i 2008". Som du sikker kjenner til fra før av, er det vanlig å hoste frem en og annen gulnet, støvete og kolssyk skuespiller fra hine hårde dager på tampen av prisutdelingen, og gi dem en hederspris før de går heden. Dette er en slik pris. En hederspris til en rødøyd, fingertuppsår, hostete og stivnakket blogghelt - en hederspris til meg selv (det føles deilig og jeg er faktisk litt spent).

Hva har jeg så gjort med disse bloggene som gjør meg fortjent til en slik pris? Ikke mye. Ikke det spøtt, for å være ærlig. Men siden dette er min blogg skralter og valter jeg også med priser slik det passer meg best. Jeg er sugen på en pris på slutten av året, og gir meg derfor en.

Prisen for "mitt viktigste blogginnlegg i 2008" GÅÅÅÅR TIL...
Dogme eller manifest? Dogme eller manifest, gratulerer så mye! Det ble altså mitt viktigste blogginnlegg i 2008, ikke dårlig. (André, du bør seriøst spørre deg selv om dette er noe du bør bruke tiden din på? Vet foreldrene dine at du holder på med dette?). Dette innlegget er supert, om jeg kan si det selv. Kort, konstist og poengtert. Dette innlegget definerer selve konseptet for Bloggen til høyre for meg. Det er nærmest å regne som ontologien (eller odontologien som jeg nesten skrev) for Bloggen til høyre for meg, og det bør jo være verdt en pris. Jeg velger derfor å peise på og tildeler meg selv intet mindre enn nobelprisen. Slå den du! nobelprisen-for-blogging-til-høyre!

Ok, jeg får gratulere meg selv nok en gang, og nevne at jeg gleder meg til nachspielet med de andre prisvinnerne. Cole, Nougami, Shiva Kintali og jeg skal feste hele natten med blant andre Pia Haraldsen og Blomster Finn. Ingen tvil om at et blir en fet fest. Jeg skal være drita, og det ser ut til at det blir tvingende nødvendig å prøve seg på Pia Haraldsen om ikke Cole har med seg noen forsmådde brudepiker til festen...

Tur 17 - støy og støy

Dette var en forferdelig blogg. Egentlig ganske så rått å måtte begynne med en slik ufin beskrivelse av en bloggkollega. En av prinsippene mine så langt har jo vært å forsøke å se det beste i enhver blogg. Når det gjelder denne bloggen så må jeg si det var vanskelig. Jeg har aldri tidligere brukt denne typen "kraftsalve" om blogger jeg har møtt på. Jeg legger ved et par bilder fra bloggen. Om du har lyst til å se (og høre) med egne øyne (og ører) så trykk på denne magiske setningen.

Denne gangen havnet jeg i Romania, et land jeg aldri har vært innom tidligere i mine bloggturer. En ny språkerfaring og på mange måter også en ny erfaring når det gjelder auditivt og visuelt uttrykk. Jeg har (tror jeg) besøkt MASTERCOSTY, og dermed også sett hans FOTOMANIA. Eieren av bloggen heter Constantin og og kommer fra Berceni en bydel i Bucharest. Constantin er fotograf, og etter det jeg kunne lese meg til så bruker han et nikonkamera. Det er sikkert bra. Som hør og bør i disse høytidsstunder hadde han laget noen julebilder. Ikke helt min smak, men engler det har han i alle fall med.

Usikker på hvor jeg skal begynne kritikken av denne bloggen egentlig. Den hadde musikk, det er nå en ting. Forferdelig musikk for å være ærlig. Om du har tenkt å sjekke ut bloggen til Constantin, så gjør du lurt i å slå ned lyden på høytalerene før du gjør det - erkedefinisjonen av muzac møter deg så snart du er inne hos Constantin. Det går an å så av musikken, men den har en lei tendens til å slå seg på igjen om du går videre inn på noen av lenken hans. Jeg forsøkte meg på fotomodele (kremt...) og foto nunta (som ikke betyr nakenbilder på rumensk) og begge gangene måtte jeg slå av musikken igjen. Har man tenkt å surfe litt rundt på Constantins blogg, så må man altså tåle musikken.

Foto nunta ser ut til å bety bryllupsbilder. Fyren til venstre med den fine skjorta, har på mystisk vis blitt gift med jenta du ser i bakgrunnen, og etter tommelen å dømme virker han fornøyd med dét.

En annen ting jeg ikke likte, var at jeg på en eller annen grunn havnet på en pokerside som en del av besøket. Det er jeg ikke spesielt hypp på, og Constantin fortjener forsåvidt tyn for det. Så det jeg måtte ha av dårlig samvittighet i forhold til omtalen av Constantins blogg, blir ubetydelig med tanken på nettopp dette. Slik plaging av bloggleserne er jo ikke noe særlig, synes jeg. Jeg er glad for at min blogg ikke har økonomisk gevinst som målsetning, slik at jeg slipper å ta i bruk slike virkemidler for at dollarene skal flyte inn.

En tredje ting, før jeg avslutter og roer meg ned, var at da jeg kom inn på sidene hans, så forhindret Firefox to sprettoppvinduer!! Blogger med sprettoppvinduer er noe drit. Hva det var jeg ble forhindret fra å se, det vet jeg ikke. Noe sier meg at det kanskje er like greit å la være å sjekke.

Bloggeren vår hadde en oversikt over hvor mange visninger han hadde av sidene sine. Det så ut som at flesteparten av de som leste bloggen hans gjorde det fra USA (med Romania på plass nr to). Tipper det er snakk om rumenere i USA eller amerikanere med underlige fotointeresser. Om man skal se etter noe bra i bloggen til Constantin, så må det vel være denne funksjonen?

Jeg var litt syk under besøket til Constantins blogg. Jeg noterer meg at det ikke er noe særlig lurt. Det man treffer på ved disse besøkene kan medføre betydelig påkjenning, og en sunn, frisk og rask kropp og sjel er vel betingelser som må oppfylles for at disse besøkene skal gå bra. Siden det var såpass lenge siden jeg hadde vært på ekspedisjon, ble jeg vel litt ukonsentrert under forberedelsene og gjennomføringen i dette tilfelle. Det bør ikke gjenta seg.

Ny regel: Man bør være frisk og edru når man drar på ekspedisjoner til høyre.

Den sekstende turen: The rock and bar dude

Jeg har vel nesten vært en ivrig blogger i det siste. Ikke dårlig. Denne gangen havnet jeg i Florida, nærmere bestemt i Tallahassee og bloggen til Matt Burke. Dette betyr at bloggen var engelskspråklig, slik at jeg faktisk hadde muligheten til å forstå hva det ble skrevet om. Matt virket å være en fotointeressert bartender. Det meste av bloggen bestod av bilder, så dette var en såkalt fotoblogg. Noe som igjen betød at det å forstå språket ikke ble så viktig - det var jo mest bilder der...

Jeg har lagt ved noen eksempler av bildene jeg fant der, og for meg så virker det som at han er tålelig god til å ta bilder. Det var mange tøffe rockebilder der, blant annet fra en konsert med Saosin (et band jeg aldri har hørt om, men som man kan høre litt av om skjønner hva man skal gjøre med denne fargede teksten). Det var ikke helt musikk etter min smak. Men jeg tror denne typen band er ganske populære i USA. Jeg gikk dermed litt utenfor Matts blogg, og snuset litt rundt for å kunne legge til denne lenken. Siden det var mest bilder å finne hos Matt, mente jeg det burde være greit.

Dette med fotoblogger kan vel kanskje tyde på at for mange er blogging en måte å lage seg et offentlig fotoalbum på. Dét og blogger som funker som dagbøker virker å være populært. Det tredje populære bloggkonseptet må vel være bloggen som forstørrelsesglass til bruk på egen navle. Jeg har hverken egne bilder (jeg er jo en bildetyv) eller skriver noe særlig om hva som har hendt meg den ene eller andre dagen, så jeg må vel derfor plassere meg selv i den tredje kategorien? Jeg beskuer meg selv gjennom å se på andre (hm, det hørtes nesten litt perverst ut?).

Jeg legger også ved et bilde av det jeg tror er Matt. Et ganske så tøft bilde, spør du meg. Det er et eller annet med det at du selv kan se på et (speil)bilde, i bildet, hvor du har fyren som tar det egentlige bildet, og som på en måte virker å ta bilde av deg(?), som gjør det hele ganske så hjernesurrete (ok, den setningen ble litt rar. Jeg tviler på at jeg fikk plassert kommaene helt riktig også. Gode forslag til kommaplassering i denne setningen tas imot med takk). Matt ser ut til å være en ganske så rocka type, noe forsåvidt konsertbildene også kunne tyde på, med hanekam og tatoveringer.

Her har du muligheten til å besøke Matts blogg. Det var et og annet bilde som kunne være verdt en titt. Matt kunne også tenkt seg en kommentar eller to på bildene han tok fra soasinkonserten.

15: Basketball

Dette må vel nesten kunne ses på som en grunn til feiring. Femten turer til høyre er vel noe mer enn det jeg hadde tenkt meg. Usikker på om jeg bør være fornøyd med meg selv, eller om jeg burde være litt bekymret. Litt grunn til bekymring må det vel være, et helt sunt tegn kan det vel ikke være at man benytter tiden sin slik? Vel, bedre enn TV er det vel uansett.

Så over til bloggen jeg fant. Denne gangen havnet jeg på en fanside til en baksketballspiller som heter Ray Allen. Jeg har ikke selv hørt om fyren, men det trenger ikke bety at han er en marginal basketballspiller, popularitetsmessig, av den grunn. Bloggen var ny. Dette var tydeligvis den første bloggmåneden for bloggeren. Usikker på om bloggeren helt hadde klart å finne konseptet sitt ennå. Det var mange bilder av Ray Allen der. Det er jo ikke så rart. Et par eksempler er lagt ved. Utover det så var det et par setninger her og der om at Ray enten hadde scoret mål i en kamp, eller hadde gått fra det ene laget til det andre laget. Jeg tror ikke alt dette kunne ha skjedd iløpet av en måned, så noe av det som ble skrevet var sikkert historiske tilbakeblikk. Om du ønsker å se nærmere på bloggen, så er det bare å følge denne setningen. Ray ser forsåvidt ut til å både være en sprek og spenstig mann, så jeg har all forståelse for at noen ønsker å benytte tiden sin for å lage en blogg om han. Så langt var det ingen som fulgte bloggen om Ray Allen. Bloggen er vel kanskje litt for fersk til det ennå. Jeg lurte litt på om jeg skulle bli den første, men basketballinteressen strakk ikke helt til. Det kunne vel ha vært en fin gest til en bloggekollega i lesernød.

Siden det var såpass lite som stod i bloggen, gikk jeg inn på brukerprofilen for å se om jeg fant ut mer om bloggeren. Bloggeren går under navnet Toyghost, eller lekespøkelse på norsk (eller tyggisspøkelse på nordnorsk). Han/hun hadde tilsammen fire blogger. De tre øvrige bloggene hadde et innlegg og handlet alle om et eller annet webshow. Tror ikke det var så mange som fulgte disse bloggene heller. Webshowet så ut til å være et opptak av fargekodene på en tv-skjerm. Litt sært, spør du meg. På et vis føler jeg likevel et slektskap til Toyghost. Begge har vi mange blogger som ikke handler om så veldig mye. Kvantitet kan vel nå og da utkonkurrere kvalitet?

Men om det blir femten innlegg til i denne bloggen, det vet jeg ikke. Om jeg føler det blir et press å forsøke å holde det høye nivået opp, så slutter jeg. Det er viktig at dette er lystbetont. Men for avslutningsvis å forsøke å være litt selvkritisk, så mener jeg vel å se at jeg er blitt mindre og mindre opptatt av regler. Til å begynne med var jeg veldig opptatt av at jeg klarte å definere regler, rutiner, praksiser og retningslinjer for disse besøkene mine. I det siste ser det ut til at jeg har glemt dette helt. Mulig disse reglene har blitt en del av mitt normsett, og at jeg derfor har de under huden og ikke lengre behøver å ha et bevist forhold til dem? Jeg er ikke helt sikker. Tror kanskje jeg bør forsøke å få et mer bevist forhold til dem igjen. Et helt anarkisk forhold til disse ekspedisjonene mine bør jeg jo ikke ha heller.